Hvorfor er alltid spiseforstyrrelser problemet?
Jeg syns spiseforstyrrelser er ett følsomt tema. Ikke fordi jeg har det, men fordi jeg kjenner flere som har, og har hatt det. Det er ikke noe man går og spør folk om fordi man lurer, og det er ikke et tema jeg syns folk skal tenke for lett på.
Jeg er en veldig tynn jente. Jeg har lite fett på kroppen, og jeg skal innrømme at jeg liker grønnsaker og jeg liker frukt veldig godt. Men jeg liker også McDonalds ganske godt. Men av noen grunner så vil ikke kroppen min legge på seg. Jeg har ikke fett på meg for å si det sånn. Man ser ribbena mine veldig lett, og kragebena mine, og ikke minst ryggraden min. Men når noen kommer bort til meg, uansett om jeg jobber med dem, eller har trent med dem i 5 år, og spør meg "du, hvilken spiseforstyrrelser er det du lider av? Anoreksia?". - Hva er det du spør om for noe? Jeg lider ikke av noe som helst. I så fall så lider jeg av sykdommen "veldig rask forbrenning".
Jeg syns faktisk det er fælt at folk tar det så lite seriøst at de bare spør en person uten videre om de lider av en spiseforstyrrelse.
Jeg har sett spiseforstyrrelse på nært hold. Jeg har levd rundt en jente som måtte se på hver eneste pose med chips hvor mye kalorier og fett det var i den posen. Hun tok en rute fra en melkesjokolade, spiste på den i omtrent 30 minutter og så drakk hun en flaske vann etterpå. Og gjorde hun dette, så hadde hun dårlig samvittighet i LANG tid etterpå fordi hun følte at hun hadde gjort noe som gjorde at hun ble enda feitere enn det hun følte seg allerde. Hennes favoritt program på TV var "Supersize vs. Superskinny". Hun så på det for å se hva de sykelig tynne spiste i løpet av en dag, for da fikk hun ikke SÅ dårlig samvittighet hvis hun spiste akkurat det samme som de gjorde.
Det tar litt på å se sin egen venninne så ute av seg selv, og med ett så forvrengt bilde av seg selv. Og når da noen klarer å spørre meg, eller andre, helt uten å tenke at det kanskje ikke er det beste å spørre om, "hvilken spiseforstyrrelse lider du av da?" da blir jeg litt dårlig av å se hvor lite folk egentlig vet, og hvor lite folk egentlig bryr seg.
Jeg er en veldig tynn jente. Jeg har lite fett på kroppen, og jeg skal innrømme at jeg liker grønnsaker og jeg liker frukt veldig godt. Men jeg liker også McDonalds ganske godt. Men av noen grunner så vil ikke kroppen min legge på seg. Jeg har ikke fett på meg for å si det sånn. Man ser ribbena mine veldig lett, og kragebena mine, og ikke minst ryggraden min. Men når noen kommer bort til meg, uansett om jeg jobber med dem, eller har trent med dem i 5 år, og spør meg "du, hvilken spiseforstyrrelser er det du lider av? Anoreksia?". - Hva er det du spør om for noe? Jeg lider ikke av noe som helst. I så fall så lider jeg av sykdommen "veldig rask forbrenning".
Jeg syns faktisk det er fælt at folk tar det så lite seriøst at de bare spør en person uten videre om de lider av en spiseforstyrrelse.
Jeg har sett spiseforstyrrelse på nært hold. Jeg har levd rundt en jente som måtte se på hver eneste pose med chips hvor mye kalorier og fett det var i den posen. Hun tok en rute fra en melkesjokolade, spiste på den i omtrent 30 minutter og så drakk hun en flaske vann etterpå. Og gjorde hun dette, så hadde hun dårlig samvittighet i LANG tid etterpå fordi hun følte at hun hadde gjort noe som gjorde at hun ble enda feitere enn det hun følte seg allerde. Hennes favoritt program på TV var "Supersize vs. Superskinny". Hun så på det for å se hva de sykelig tynne spiste i løpet av en dag, for da fikk hun ikke SÅ dårlig samvittighet hvis hun spiste akkurat det samme som de gjorde.
Det tar litt på å se sin egen venninne så ute av seg selv, og med ett så forvrengt bilde av seg selv. Og når da noen klarer å spørre meg, eller andre, helt uten å tenke at det kanskje ikke er det beste å spørre om, "hvilken spiseforstyrrelse lider du av da?" da blir jeg litt dårlig av å se hvor lite folk egentlig vet, og hvor lite folk egentlig bryr seg.
Bente
21.mar.2010 kl.23:27
Jeg hadde Anorexia som ungjente.Husker godt at mange snakket veldig om ei anna jente på skolen.De mente hun hadde anorexia.Hun var veldig tynn og er det nok enda som godt voksen.Men hun er slik av natur.Det mange ikke visste var at de snakket om hennes "anorexi" til ei som faktisk slet skikkelig med det.Men det så de ikke før jeg bikket ned mot 35 kg som 8 klassing.Veide 29 kilo da jeg ble innlagt.Jeg var en mester til å skjule.Det er trist når jeg møter jenter og gutter i dag som jeg skjønner sliter med det samme problemet.Det som jeg kjenner igjen er de sørgelige øynene, de markerte linjene i kinnene, og den litt svevende måten å bevege seg på.Huff.Ja folk vet lite, men snakker som om de vet mye.De mener så vel.Det burde være mer info om dette problemet på skolen.Flott at du skriver om dette.Håper din venninne får den hjelpen hun trenger.
hildekvh
21.mar.2010 kl.23:46
Reasons To Be
22.mar.2010 kl.14:33